Hovudpersonen ser på livet sitt som at han lever/har levd eit forholdsvis enkelt liv. Han hadde ikkje så mange val i oppveksten, det var lite å finne på ute på fyret; kanskje litt kjedelig. Han vart passa godt på som liten. Han skildrar samstundes mange sider ved livet; både at ting kunne vere fest og fine dagar; men at det andre dagar var grått og mørkt. Det å være inne i tårnet dei dagane, opplevde han som å vere fanga. Det var ikkje det at dei ikkje kunne vere ute; men når det var uvêr kunne dei ikkje få inn noko frisk luft. Utanfor fyret låg den store verda og virka nesten litt skremmande på han med alle vala. Det verka litt skremmande på han.
Kanskje det er eit bilde på nokre familiar som ikkje har tilgang på pc, tv, norsk språk, aktivitetar på fritida, jobb osb. Dei lever enkelt og isolert i samfunnet. Dei har ikkje mogelegheit til å gjere noko anna.
tirsdag 22. september 2009
torsdag 17. september 2009
Miljøskildring
Beskrivelse av aulan
Jeg sitter her i den store aulaen, og kan høre veggene hviske til oss med historien til de gamle elevene. De grønne stolene kjemper for at noen skal sette sin varme rumper oppå dem, slik at de skal bli varme. Søppelbøttene vandrer rundt og jager opp det frittgående søppelet. Gulvet er som bølger i havet, med elever som vasser fritt i det. Fra begge veggene strømmer Victoria fallet ned og frisker opp elvene til neste time. Scenen skriker etter oppmerksomhet og hver gang noen holder et show smiler den lyster. Bøkene kaster seg etter elevene i iver for å meddele dem dens kunnskap. St Hallvard står opp fra de døde og danser vals på scenen. Alle lysende er rettet mot han og alle bordene reiser seg og gir han stående applaus.
Jeg sitter her i den store aulaen, og kan høre veggene hviske til oss med historien til de gamle elevene. De grønne stolene kjemper for at noen skal sette sin varme rumper oppå dem, slik at de skal bli varme. Søppelbøttene vandrer rundt og jager opp det frittgående søppelet. Gulvet er som bølger i havet, med elever som vasser fritt i det. Fra begge veggene strømmer Victoria fallet ned og frisker opp elvene til neste time. Scenen skriker etter oppmerksomhet og hver gang noen holder et show smiler den lyster. Bøkene kaster seg etter elevene i iver for å meddele dem dens kunnskap. St Hallvard står opp fra de døde og danser vals på scenen. Alle lysende er rettet mot han og alle bordene reiser seg og gir han stående applaus.
fredag 11. september 2009
Mini-analyse av "Trodde du hadde glemt meg"
"Trodde du hadde glemt meg" av Cecilie Færden Schanke
Novellen heter "Trodde du hadde glemt meg" og er skrevet av Cecilie Færden Schanke (1944-1975). Hun var forfatter, journalist og aktiv nyfemenist.
Novella handler om en jenter som møtte en gutt på en resturant og har blitt forelsket i han. Hun sier at hun skal ringe han, men mister motet etterhvert. Han går rundt og venter på telefonen fra jenta, og tror hun har glemt han. Til slutt tar hun mot til seg og ringer han alikevel og det viser seg at det ikke var noe å grue seg til. Novella viser oss hvor vanskelig det noen ganger kan være å utføre ting vi gruer oss til, som blir værre med tiden, og når vi først gjør det så er det ikke så ille. Temaet er tydelig kjærlighet, fordi det er mye følelser mellom de.
Novella starter rett i handlingen hvor jenta står og gruer seg veldig for å ringe gutten. Hun tenker seg hvordan hun ville bli gående og vente på at han skulle ringe, hvis han skulle få nummeret hans, så hun innsisterer på at hun skal ringe han. Nå angrer hun. Samtidig som hun lengter etter å møte gutten igjen, er hun veldig usikker på når hun skal ringe. Hun klarer ikke å finne mot til å ringe. En kveld hun er på kino med venninna si, tror hun at hun ser han gutten hun liker, med en annen jente. Da bestemmer hun seg for å ringe med en gang, men når hun kommer hjem og skal ringe; svikter motet hennes nok en gang. Hun tenker også på at noen av kompisene hans, kjenner venninna hennes, så om det var på død og liv; ville han vel prøvd å få tak i henne. To uker etter møtet bestemmer hun seg for å ringe han. Hun tenker mye på at han helt sikkert har glemt henne, etter to ekstremt lange uker. Det neste han sier er : - Jeg trodde du hadde glemt meg. Etter litt frem og tilbake, forteller jenta at hun har gruet seg for å ringe han, og at det er derfor hun ikke har ringt. Gutter innrømmer også ærlig, at han har ventet på telefonen fra henne. Med ett løser den usikkre stemningen seg opp og hun føler seg bra. Hun er ikke nervøs mer, fordi hun vet at han liker henne som hun er.
Jeg oppfatter høydepunktet i novellen som der hun tar motet til seg og endelig ringer etter 2 kjempe lange uker. Hun dummer seg ut, og fornærmer gutten med å snakke om en gutteklubb. Hun angrer seg med en gang hun har sagt det, og det ender med at hun til slutt ber om unnskuldning. Novella ender med at hun er glad og ikke lenger den usikre jenta. Hun vet at gutten har godtatt henne for den hun er. Hun ser seg i speilet og er mere fornøyd med seg selv. Hun trenger ikke lenger den øyenskyggen i grunnen, øynene var fine og blå som de var.
Språket i denne novellen virker sannsynlig , siden det beskriver hvordan en ung jente på hennes alder ville tenke og handle.
Personskildring:
Jenta i teksten virker selvsikker og overlegen, men på innsiden er hun utrolig usikker. Jeg tenker at det er mange jenter som har det sånn, de virker selvsikkere og overlegene, mens det de egentlig driver med er å dekke over usikkerheten sin. Gutten får vi ikke vite så mye om. Han er tydelig interessert i jenta; ettersom han på slutten innrømmer at han har ventet på telefonen fra jenta.
Jenta forandrer seg i løppet av novella, ettersom hun blir mere selvsikker på seg selv og ikke redd for å være seg selv. På slutten av novella trenger hun ikke lenger å dekke over usikkerheten sin, ved å være overlegen.
Novellen heter "Trodde du hadde glemt meg" og er skrevet av Cecilie Færden Schanke (1944-1975). Hun var forfatter, journalist og aktiv nyfemenist.
Novella handler om en jenter som møtte en gutt på en resturant og har blitt forelsket i han. Hun sier at hun skal ringe han, men mister motet etterhvert. Han går rundt og venter på telefonen fra jenta, og tror hun har glemt han. Til slutt tar hun mot til seg og ringer han alikevel og det viser seg at det ikke var noe å grue seg til. Novella viser oss hvor vanskelig det noen ganger kan være å utføre ting vi gruer oss til, som blir værre med tiden, og når vi først gjør det så er det ikke så ille. Temaet er tydelig kjærlighet, fordi det er mye følelser mellom de.
Novella starter rett i handlingen hvor jenta står og gruer seg veldig for å ringe gutten. Hun tenker seg hvordan hun ville bli gående og vente på at han skulle ringe, hvis han skulle få nummeret hans, så hun innsisterer på at hun skal ringe han. Nå angrer hun. Samtidig som hun lengter etter å møte gutten igjen, er hun veldig usikker på når hun skal ringe. Hun klarer ikke å finne mot til å ringe. En kveld hun er på kino med venninna si, tror hun at hun ser han gutten hun liker, med en annen jente. Da bestemmer hun seg for å ringe med en gang, men når hun kommer hjem og skal ringe; svikter motet hennes nok en gang. Hun tenker også på at noen av kompisene hans, kjenner venninna hennes, så om det var på død og liv; ville han vel prøvd å få tak i henne. To uker etter møtet bestemmer hun seg for å ringe han. Hun tenker mye på at han helt sikkert har glemt henne, etter to ekstremt lange uker. Det neste han sier er : - Jeg trodde du hadde glemt meg. Etter litt frem og tilbake, forteller jenta at hun har gruet seg for å ringe han, og at det er derfor hun ikke har ringt. Gutter innrømmer også ærlig, at han har ventet på telefonen fra henne. Med ett løser den usikkre stemningen seg opp og hun føler seg bra. Hun er ikke nervøs mer, fordi hun vet at han liker henne som hun er.
Jeg oppfatter høydepunktet i novellen som der hun tar motet til seg og endelig ringer etter 2 kjempe lange uker. Hun dummer seg ut, og fornærmer gutten med å snakke om en gutteklubb. Hun angrer seg med en gang hun har sagt det, og det ender med at hun til slutt ber om unnskuldning. Novella ender med at hun er glad og ikke lenger den usikre jenta. Hun vet at gutten har godtatt henne for den hun er. Hun ser seg i speilet og er mere fornøyd med seg selv. Hun trenger ikke lenger den øyenskyggen i grunnen, øynene var fine og blå som de var.
Språket i denne novellen virker sannsynlig , siden det beskriver hvordan en ung jente på hennes alder ville tenke og handle.
Personskildring:
Jenta i teksten virker selvsikker og overlegen, men på innsiden er hun utrolig usikker. Jeg tenker at det er mange jenter som har det sånn, de virker selvsikkere og overlegene, mens det de egentlig driver med er å dekke over usikkerheten sin. Gutten får vi ikke vite så mye om. Han er tydelig interessert i jenta; ettersom han på slutten innrømmer at han har ventet på telefonen fra jenta.
Jenta forandrer seg i løppet av novella, ettersom hun blir mere selvsikker på seg selv og ikke redd for å være seg selv. På slutten av novella trenger hun ikke lenger å dekke over usikkerheten sin, ved å være overlegen.
torsdag 10. september 2009
Abonner på:
Innlegg (Atom)